Sverre Bjertnes - Bjarne Melgaard: Climate Confusion Assistance
Drawing – Installation

Sverre Bjertnes - Bjarne Melgaard: Climate Confusion Assistance
Drawing – Installation

bjertnes - melgaard: installation view xiv

Bjertnes - Melgaard: Installation View XIV

bjertnes - melgaard: installation view xi

Bjertnes - Melgaard: Installation View XI

bjertnes - melgaard: installation view ix

Bjertnes - Melgaard: Installation View IX

bjertnes - melgaard: installation view vii

Bjertnes - Melgaard: Installation View VII

Friday, February 10, 2012Sunday, March 11, 2012


Oslo, Norway

Vernissage fredag 10. februar kl 19 – 21 00

Galleri K ser med glede fram til å presentere dette samarbeidsprosjektet av to så markante kunstnere, som i utgangspunktet står uttrykksmessig fjernt fra hverandre. Men begge inntar en outsiderposisjon i forhold til sine generasjonsfeller. Bjertnes ved å bryte ut av den dogmatiske dikotomien mellom ”klassisk figurasjon” og ”modernisme ”, som hans medelever innenfor Nerdrum-skolen hadde som ideologisk rettesnor. Melgaard gjennom å knytte an til en ekspresjonistisk og instinktiv praksis med røtter hos Munch, Jorn og Dubuffet , som sto i klar kontrast til de teoretisk funderte og konseptuelt kjølige strategiene som på 90-tallet vant et hegemoni ved Statens Kunstakademi.

Kontakten mellom Melgaard og Bjertnes ble først synliggjort, da sistnevnte stilte ut i kollegaens galleri Norsk Anarkistisk Fraksjon i 2000. Der vakte han oppsikt med sitt monumentale maleri av åtte tenåringsjenter som i sin frontale framstilling forente individuell karakteristikk med kollektiv identitet. Forholdet mellom de to kunstnerne resulterte seinere i Bjertnes’ malte portrett av en melankolsk Melgaard, som var billedmessig beslektet med de glimrende tegningene han viste på utstillingen ”Happiness of Henry Darger” i Galleri K i 2009.

Dialogen fikk en mer utfordrende og intensivert karakter, da Bjertnes fulgte Melgaards eksempel og flyttet til New York i fjor. De bestemte seg for å utprøve mulighetene for et duospill på papir, med basis i sine ulike tegneriske tilnærmingsmåter og kull, farge- og fettstifter som redskaper. Resultatene lot ikke vente på seg, og da de to stilte ut i Maccarone Gallery ble det regnet som en av de ti beste utstillinger i 2011 av New York Time’s kjente kritiker, Roberta Smith.

Selv om det ligger en gjensidig kunstnerisk respekt til grunn, er det et opplegg med en iboende spenning som både krever total blottstilling og evne til momentant å respondere på den andres framstøt og ideer. Kontrasten mellom en lekent skriblende og bestemt skraverende strek hos Melgaard og den outrerte, plastisk forankrete formen som preger Bjertnes’ repertoar på papir, kortslutter imidlertid ikke energien i det visuelle vekselspillet.

Tett arbeidende kunstnerpar er ikke noe nytt fenomen. Paul Gauguin( en tidligere gjenganger i Melgaards billedunivers) og Vincent van Gogh delte en stund den utopiske forestillingen om sammen å skape et nytt formspråk i ”L’Atelier du Midi” i Arles. Mens Pablo Picasso og Georges Braque betegnet seg som ”sammenbundne fjellklatrere” i sin simultane utforsking av kubismens nye, formale terreng. Surrealistenes eksperimenter med såkalte ”cadavre exquis” der samme tegning gikk fra kunstner til kunstner, var en gren av samme fenomen.

Parhester med større relevans for Bjertnes og Melgaard er Andy Warhol og Jean-Michel Basquiat. Deres samarbeid på midten av 80-tallet var også basert på et nært vennskap, og resulterte for begges vedkommende i et vitaliserende forhold til maleriet i duoens siste leveår. I følge den felles vennen Keith Haring – som var til stede under noen av maler-seansene i ”The Factory” – fikk energien og impulsiviteten som Basquiat forvandlet visuelle og verbale elementer med, også fram et forråd av lekende ressurser hos den emosjonelt kamuflerte Warhol. Selvironien spilte også inn når duoen poserte i bokserutstyr på plakaten. Et innstudert rollespill som både rommet referanser til sportens tradisjon for etniske kontraster i ringen, og den generasjonsbestemte posisjon som utfordrer og forsvarer de ble forbundet med på kunstscenen.

”Manierism now” proklameres det på en av Bjertnes/Melgaards tegninger. Men dette er mer enn en grafitti-enkel erklæring. En del av fellesprosjektet har vært å bearbeide fargete xeroxkopier av malerier fra manierismens ledende kunstnere som Agnolo Bronzino, Francesco Parmigianino og El Greco. Manierismen var lenge betraktet som en forfallets epoke. Med sine artifisielle attityder, tematiske komplikasjoner og splittete karakterer representerte den rake motpol til renessansens harmonibegreper. Rehabiliteringen av retningen skjedde parallelt med modernismens oppbrudd mot ekspresjonisme og symbolisme.

Den dyprosa kopien av Parmigianinos hovedverk, ”Madonna med den lange halsen”, blir gjenstand for et dobbelt, drastisk inngrep( beslektet med de ”modifikasjoner” som Melgaards forgjenger, Asger Jorn, kalte sine transformasjoner av kitschmalerier). Den forvokste Jesusskikkelsen – som hos Parmigianino ligger utstrakt i en stilling som får overtoner av pietá-posituren - er med unntak for en fot utradert i deres versjon. Den bibelske hovedpersonen blir fra Bjertnes’ side fortrengt av et nesten animalsk ansikt. Det omsluttes med Melgaards maskeaktige omriss og oppsperrete øyne strek til en dobbel demonisk gestalt.

Bjertnes har enda tydeligere tilegnet seg stilistiske lærdommer fra manierismen i tegningen ”Resurrection of Guilt”. Den viser et djevelsk, ejakulerende monster, som får en fysisk forvrengt kroppslighet i blå, lilla, orange og svart fargestift. En seksualisert utemmet skabelon med tematiske trekk som er velkjente innenfor Melgaards forrykende fiksjoner. Sistnevntes fascinasjon for 1500-tallets kunstnere lar seg kanskje tydeligst spore i sansen for deres bruk av komplekse stilgrep, som får formale ekko i vekslinger mellom røff og sofistikert strek.

Det utstuderte ved manierismens kunst har også en parallell i installasjons-elementene, som duoens tegninger spiller seg ut mot. Galleriet får mintgrønne vegger og et lilla gulvteppe. Spesiallagete Bless-møbler – som er hybrider mellom design og kunst – minner om elementer for kontor og treningsstudio. Dette vil forsterke inntrykket av at ”Climate Confusion Assistance” lever opp til sin tittel.